Spørsmål og svar fra Demenslinjen.

Hva er forskjellen på demens, aldersdemens, senilitet og Alzheimer?

Senil er latinsk for gammel, og er ingen sykdom. På folkemunne blir ordet senil brukt synonymt med demens, men dette er altså feil.

Demens er fellesbetegnelsen for en gruppe kroniske hjernesykdommer som oftest opptrer i høy alder, og som i dag ikke kan helbredes. Demenssykdommene er sjeldne før 65-årsalderen, men øker i forekomst fra 65 år. Blant personer over 75 år, har mellom 15- og 20 % en demens.

Når sykdommen opptrer etter 65 års alderen snakker man om demens med sen debut og tidlig debut før 65 år. Tidligere ble dette kalt presenil demens.

Alzheimers sykdom er den vanligste demenssykdommen, og rammer ca. 60 % av de som får en demens sykdom. Sykdommen skyldes en forandring av nervecellene i hjernen. Den andre hovedtypen av demens kalles vaskulær demens, og skyldes problemer med blodtilførselen til hjernen. Det finnes i tillegg en rekke andre mindre vanlige demenssykdommer.

Hvordan kommuniserer man med en som har demens?

Etter hvert som sykdommen utvikler seg, vil kommunikasjonsproblemene øke. Noen ganger virker det som om han eller hun er blitt døv. Det er neppe tilfellet. Mer sannsynlig er det at det ikke blir forstått hva som blir sagt. Den demenssyke kan få problemer med å forstå meningen med ord og setninger eller med å finne ord for hva som skal sies. Det kan bli vanskelig å holde tråden og flyten i samtalen, noe som er frustrerende for begge parter.

Hva kan hjelpe?

  • Dårlig syn og hørsel øker forvirringen og kommunikasjonen blir ekstra vanskelig. Er eventuelle briller og høreapparat i orden og riktig tilpasset?

  • For å forstå hva som blir sagt hjelper det å se ansiktet til den man snakker med. Tydelige, enkle, korte og langsomme setninger er lettere å oppfatte. Forsøk å være mest mulig konkret, abstrakte ord fungerer dårlig. Særlig viktig er det å ta seg god tid!

  • Unngå distraherende faktorer: Skru av TV, radio eller musikk når dere snakker sammen.

  • Det kan hjelpe å si én ting om gangen. Spør for eksempel etter kopp, så etter kniv, i stedet for å spørre etter begge deler samtidig.

  • Det hender at du må gjenta deg selv når du skjønner at en beskjed er glemt. Noen ganger hjelper det å gi samme beskjed om igjen på en ny måte, for eksempel: «Din søster Anne kommer på kaffe i dag.» Og «Har jeg nevnt for deg at vi får besøk i dag? Din søster Anne kommer.»

  • Det er ikke sikkert at den demenssyke er i stand til å formidle at han eller hun føler seg bekymret, trist, sint eller glad. Hvis du klarer å fange opp følelsene, er det bra å gi beskjed.

  • Hvis man ikke finner de rette ordene, kan det være lettere å beskrive hva man mener. Kanskje hjelper det å foreslå et ord. For mange avbrytelser kan imidlertid føre til at man gir opp å prøve selv. Det er fort gjort å ta over, og tolke eller fullføre uavsluttede utsagn for raskt. Dette kan skape både sinne og oppgitthet. Den beste forutsetning for kommunikasjon er å vise en ekte interesse for hva som egentlig blir uttrykkt.

  • Ingen liker å bli rettet på for ofte, heller ikke personer med demens. Når det blir nødvendig å korrigere misoppfatninger og forvirrede tanker, er varsomhet et stikkord.

  • Husk å aldri snakke OM og forbi den demenssyke når han eller hun faktisk er tilstede! Et smil, en berøring eller en gest kan være vel så virkningsfull som en beskjed. Kroppsspråk virker langt bedre enn ord. Å holde hånden mens du snakker, vil kanskje virke beroligende og øke konsentrasjonen.

Mangel på innsikt

Min ektemann gjennom snart 45 år, fikk for et halvt år siden diagnosen Alzheimer sykdom. Det var ikke enkelt å få ham til å gå til lege, og da han endelig gikk til lege, trodde ikke legen det var noe galt heller. Det tok lang tid, jeg måtte til slutt skrive et brev til legen hvor jeg detaljert forklarte hvordan det sto til. Da ble det tatt på alvor.

Det er fortsatt umulig for oss å kunne snakke om sykdommen, fordi min mann ikke vil innse at noe er galt. Det gjør det hele ekstra vanskelig. Jeg blir så oppgitt, hvorfor er det så vanskelig å snakke med ham om dette?

Det er ikke uvanlig at personer med demens ikke har innsikt i egen situasjon. Diagnostisering blir da ekstra utfordrende. Det er et så vanlig fenomen at det kan regnes som et symptom på demens. På fagspråk kalles fenomenet: anosognosi, som betyr at personen ikke erkjenner sin sykdom og/eller konsekvensene av sin sykdom. Mangel på innsikt i egen situasjon avhenger ikke bare av graden av demens, men også av hvor i hjernen sykdommen rammer. Det vil si at personer helt eller delvis kan mangle innsikt også i tidlig fase av en demenssykdom. Denne mangelen på innsikt gjør, som du erfarer, at det blir ekstra vanskelig å snakke om de problemer som dukker opp. For noen vil innsikten og erkjennelsen av at noe er galt aldri komme.

Spørmål og svar fra pasient og brukerombudet.

 

Hva kan pasient og brukerombudet hjelpe demenssyke og deres pårørende med?

 

Vi kan gi råd, veiledning og informasjon om de juridiske rettighetene demente og deres pårørende har, bade generelt og i en konkret sak. Vi kan også hjelpe pasienten og pårørende med å stille spørsmål om en behandling er medisinsk forsvarlig. Dette sendes videre til Helsetilsynet i fylket, som er rette instans til å vurdere saken.

 

Hva slags rettigheter til helsehjelp har demenssyke og deres pårørende i kommunene?

 

De har krav på en verdig og omsorgsfull hjelp som alle andre. Vi ser dessverre at det er veldig vanlig at saksbehandlere i kommunen overprøver medisinske vurderinger.

Det har de ingen adgang til. Ofte har saksbehandlerne noen over seg som maser om penger, og som fører til at de fatter lovstridige vedtak. Dersom det foreligger en medisinsk vurdering om at en person er så syk at vedkommende trenger en sykehjemsplass, finnes det rettskraftige dommer som slår fast at kommunene ikke kan argumentere med dårlig økonomi og mangel på plasser. Da må de ansvarlige ut og ”shoppe” plasser i en annen kommune. Motsatt: Dersom du ønsker å bo hjemme og det er medisinsk forsvarlig, har du krav på å få tilrettelagt for det. Hvis du steller ektefellen din og gjør en jobb som helsetjenesten skulle gjort, har du krav på omsorgslønn. Det finnes mange som skulle hatt omsorgslønn, men som ikke har søkt om det.

 

Hvordan går du frem for å klage?

 

Det beste er at du skriver klagen selv, men ring gjerne for å få veiledning. Klagen bør være kort og konsis. Og du trenger ikke legge ved dokumentasjon hvis du ikke har det. Det finnes ingen eksakt mal for hvordan klagen skal se ut, men sørg for å få med navn og fødselsnummer på pasienten. Det er også viktig å få med historikken i klagen: Hva vil du klage på.? Hvorfor er du misfornøyd? Og hvorfor klager du nå? Skriv ned hendelsesforløpet: Hva gikk galt? Hvordan følte du det? Hva reagerte du på? Det beste er å prøve og løse saken på laveste mulig konfliktnivå. Dersom du er misfornøyd med personalet på et sykehjem, prøver du først å sende klagen til sykehjemmet. Dersom det ikke nytter, går du videre til rådmannen og eventuelt fylkesmannen. Hvis saken dreier seg om tendenser innenfor kommunen, at du for eksempel ikke får den sykehjemsplassen du har krav på, sender du først klagen til rådmannen og eventuelt videre til fylkesmannen. I særlig alvorlige tilfeller, hvis for eksempel pasienten er blitt misbrukt av en lege, sendes klagen rett til fylkeslegen eller helsetilsynet.

 

Kan pasient- og brukerombudet gå inn i konkrete saker for å hjelpe?

 

I utgangspunktet gir vi råd og veiledning, men vi ser an ressurssene til vedkommende. Hvis det er en person som ikke er i stand til å skrive klagen selv eller ikke har noen andre til å hjelpe seg, kan vi skrive klagen etter fullmakt. Vi gjør faktisk det i 20-30 prosent av tilfellen. Vi kan også gripe inn i enkeltsaker av I prinsipiell karakter, og når ting har låst seg helt. Vi kan ta initiativet til et møte med for eksempel helsepersonalet ved et sykehjem, og vi kan bistå klageren på møtet. I slike tilfeller jobber vi sammen med klageren slik at vedkommende får eierskap til egen sak.

 

Har dere merket en økning I antall henvendelser etter at dere også fikk ansvaret for den kommunale helse og sosialtjenesten?

 

Det har vært en merkbar økning nå på nyåret, men bare 25 prosent av sakene dreier seg om den kommunale helse- og sosialtjenesten, 75 prosent dreier seg om spesialisthelsetjenesten. Dette tror jeg vil være snudd opp ned om noen år.

 

Hvordan står det egentlig til i det norske helsevesenet?

 

Helsetjenesten er generelt veldig bra med muligheter for skreddersydde opplegg, men vi ser skyggesidene. Helsevesenet må etterstrebe en nullvisjon av feil, og må ha kontroll rutiner slik at ikke samme feil skjer flere ganger. Jeg synes langt flere bør benytte seg av klagemuligheten sin. Det er en gullkantet anledning for helsevesenet å forbedre seg.

 

 

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...

Pia | Svar 09.07.2016 12.25

Lurer på om bilder kan være en medvirkende årsak til alzheimer/demens? Da man evt bruker mindre av hjernen for å huske minner, blar bare i albumet for å huske.

Leder, Nina Nesholen Furuseth 09.07.2016 13.03

Bilder er i hvert fall veldig nyttig når man har en demenssykdom. De kan bringe fram minner. Minnealbum med bilder og utfyllende tekst er nyttig for den syke.

Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

09.07 | 13:03

Bilder er i hvert fall veldig nyttig når man har en demenssykdom. De kan bringe fram minner. Minnealbum med bilder og utfyllende tekst er nyttig for den syke.

...
09.07 | 12:25

Lurer på om bilder kan være en medvirkende årsak til alzheimer/demens? Da man evt bruker mindre av hjernen for å huske minner, blar bare i albumet for å huske.

...
02.04 | 00:55

Mener at denne boksen selges på Enklere Liv om dere vil prøve. Du kan og spørre i kommunen om de har en sånn. Man får jo bare ja elle nei.

...
02.04 | 00:54

Det finnes en boks som piper fram til tabletten er tatt ut av boksen. Det betyr ikke at tabletten blir tatt om det er en demenssyk som skal passe på dette selv.

...
Du liker denne siden